Til vanlig pleier jeg, liker jeg å tro, skrive gjennomtenkte dype reflekterte tanker, noen deilige såre spørsmål og betraktninger om livet. Mange blogger om mye ulike aktiviteter og innholdet på ulike blogger varierer meget etter alder på forfatter og intensjoner bak blogg livet. Ja, det er noe som heter for blogglivet. I vår postmorderne industrialiserte verden lever vi i virtuelle verdener. Når jeg vokste opp, i den grad jeg som en ung man har lov til å si det, skjedde beskjedsformidlingen til naboen over plena, ved grinden, eller via telefonen, den gode gamle vanlige hustelefonen. Skulle beskjeden nå lengre ut, hadde vi noe vi kalte for brev. Brev var en fantastisk liten personlig sak. Lite, veide ingen ting, kunne følge med over alt, og det beste, ingen virus beit på den. Skal jeg nå fortelle naboen min at jeg skal spise middag, eller fortelle gutta på jobb at jeg er klar for en lønnigspils eller en fjelltur, må jeg benytte meg av msn og skype. Skal venner få vite at jeg har fått fast følge, altså en kjæreste med faste forpliktelser må jeg benytte meg av, for meg et nytt fenomen, facebook. Før viste jeg alt det var å vite om mine gode nære venner. Så kom facebook inn i livene våre, og jeg var en av de meget få som ikke kastet meg på bølgen. Det resulterte i følgende, i fem år viste jeg ingen ting om noen. Jeg vandret i mørke, et deilig frustrerende fristed. Stolt over å være utenfor et sosialt medium som ikke var ekte, men frustrert over å ikke vite. Så det er ikke vanskelig å forstå at etter fem seks år på utsiden, var det et lite nederlag å våkne en morgen med den vissheten om at fra og med i dag av er også jeg innbygger av denne virtuelle verden, ja jeg har blitt medlem av facebook. Jeg kan gjemme meg bak to forklaringer, to unnskyldninger om du vil; Den ene grunnen er at kjæresten min er der, Og den andre grunnen jeg benytter meg av, er at i min profesjon jobber jeg med mennesker som lever i og for facebook, og det er da viktig for mitt arbeid å vite hva som rører seg og hva mennesker er opptatt av. Men du lar deg ikke lure, gjør du? Sannheten er at jeg falt. Jeg klarte ikke lengre å motstå alle de hyggelige invitasjonene jeg fikk, orket ikke lengre å være en prinsippfast einstøing, eller jeg sluttet å tenke for mye for en kort stund og valgte å ikke la det bli et nederlag. Men det jeg ønsket å formidle til mine trofaste lesere av denne bloggen var ikke i grunn mine tanker rundt sosiale medier og hvordan samfunnet vårt har endret seg på det kommunikasjonelle planet, men fortelle at jeg i dag har gjort en god ting mot meg selv. En ting som har gjort Ingard veldig lykkelig, jeg har kjøpt meg en lenestol. En lenestol som jeg ville ha, en som jeg liker å sitte i og nyter syn av. Og det beste av alt, en jeg hadde rå til.
