Små Såre Deilige Filosofiske Betraktninger

Jeg gleder meg til våren, våren er en ny start, en ny start for oss alle.
Våren kommer med liv, med muligheter, opprettelser, eventyr. Vi gleder oss alle til våren, men frykter høsten.. Høsten setter sine spor i naturen. Høsten legger til rette for at vinteren kan komme og slette ut alle spor, spor på et levd liv, spor på det som en gang var, det som sommeren bar. Den har sett det som sin oppgave å skjule alt som en gang var. Det er den samme runddansen hvert år, vår, sommer, høst og vinter. Men så kommer våren igjen, og alt starter på nytt.

Til vanlig pleier jeg, liker jeg å tro, skrive gjennomtenkte dype reflekterte tanker, noen deilige såre spørsmål og betraktninger om livet. Mange blogger om mye ulike aktiviteter og innholdet på ulike blogger varierer meget etter alder på forfatter og intensjoner bak blogg livet. Ja, det er noe som heter for blogglivet. I vår postmorderne industrialiserte verden lever vi i virtuelle verdener. Når jeg vokste opp, i den grad jeg som en ung man har lov til å si det, skjedde beskjedsformidlingen til naboen over plena, ved grinden, eller via telefonen, den gode gamle vanlige hustelefonen. Skulle beskjeden nå lengre ut, hadde vi noe vi kalte for brev. Brev var en fantastisk liten personlig sak. Lite, veide ingen ting, kunne følge med over alt, og det beste, ingen virus beit på den. Skal jeg nå fortelle naboen min at jeg skal spise middag, eller fortelle gutta på jobb at jeg er klar for en lønnigspils eller en fjelltur, må jeg benytte meg av msn og skype. Skal venner få vite at jeg har fått fast følge, altså en kjæreste med faste forpliktelser må jeg benytte meg av, for meg et nytt fenomen, facebook. Før viste jeg alt det var å vite om mine gode nære venner. Så kom facebook inn i livene våre, og jeg var en av de meget få som ikke kastet meg på bølgen. Det resulterte i følgende, i fem år viste jeg ingen ting om noen. Jeg vandret i mørke, et deilig frustrerende fristed. Stolt over å være utenfor et sosialt medium som ikke var ekte, men frustrert over å ikke vite. Så det er ikke vanskelig å forstå at etter fem seks år på utsiden, var det et lite nederlag å våkne en morgen med den vissheten om at fra og med i dag av er også jeg innbygger av denne virtuelle verden, ja jeg har blitt medlem av facebook.  Jeg kan gjemme meg bak to forklaringer, to unnskyldninger om du vil; Den ene grunnen er at kjæresten min er der, Og den andre grunnen jeg benytter meg av, er at i min profesjon jobber jeg med mennesker som lever i og for facebook, og det er da viktig for mitt arbeid å vite hva som rører seg og hva mennesker er opptatt av. Men du lar deg ikke lure, gjør du? Sannheten er at jeg falt. Jeg klarte ikke lengre å motstå alle de hyggelige invitasjonene jeg fikk, orket ikke lengre å være en prinsippfast einstøing, eller jeg sluttet å tenke for mye for en kort stund og valgte å ikke la det bli et nederlag. Men det jeg ønsket å formidle til mine trofaste lesere av denne bloggen var ikke i grunn mine tanker rundt sosiale medier og hvordan samfunnet vårt har endret seg på det kommunikasjonelle planet, men fortelle at jeg i dag har gjort en god ting mot meg selv. En ting som har gjort Ingard veldig lykkelig, jeg har kjøpt meg en lenestol. En lenestol som jeg ville ha, en som jeg liker å sitte i og nyter syn av. Og det beste av alt, en jeg hadde rå til.

Jeg er så heldig, sa kjæresten min til meg en dag nå i høst
Jeg så lenge på henne for å prøve å forstå hva hun mente
Jeg er så heldig, sa kjæresten min til meg,
for akkurat nå er du hos meg, akkurat nå er vi sammen,
og jeg er så heldig som har deg her hos meg nå
Tenk så heldige vi er sa kjæresten min til meg en dag.

Ja, vi er heldige tenkte jeg
Jeg er så heldig, sier jeg til kjæresten min
Akkurat nå. Og om jeg er heldig akkurat nå, så er jeg heldig så lenge jeg vil
Tiden sammen er så deilig, for tiden går så fort og langsomt på samme tid
Og tiden forsvinner i de øyeblikkene kjæresten min sier at vi er så heldige
Akkurat nå

Nå er det beste vi har og det beste vi kan gi
Nå er en gave utenfor tiden, en gave fra livet med langsom tid
En tilstand i evigheten hvor vi kan være tilstede så lenge vi vil
Dette er noe vi kan påvirke sammen, sier jeg til kjæresten min
Hun ser på meg med granskende øyne.
Det er ikke alltid kjæresten min skjønner meg;
Du har for mange tanke i hodet ditt, sier hun til meg
Jeg ser på henne, nå kan vi eie, sier jeg
Og når vi kan eie nå, så er ikke nå ferdig med å være nå
før jeg og du bestemmer oss for at nå er over.
Slik påvirker vi tiden sammen
Da varer nå lenge
Vi er så heldige, sier kjæresten min

I en regntung skumring sitter jeg

Hva er frihet, Hva er ensomhet, Hva er en drøm

Jeg sitter nede ved havet og ser utover.

Er dette en drøm, Er dette drømmen

Å sitte her ved bålet hvor flammene strekker seg mot himmelen

Jeg betrakter den andre gjennom bålet

Først og fremst er jeg trist, sier han

Først og fremst trist, gjentok jeg

Dette var han på grunn av den følelsen han satt med,
den følelsen han får når mennesker ser på han

Jeg er først og fremst trist, ikke på grunn av den jeg er,

men på grunn av hva andre mennesker gjør meg til.

Ja jeg vet jeg er annerledes enn de andre

Øynene deres sier at jeg ikke er normal.

Hva er å være normal eller vanlig. Under klærne er vi jo alle nakne.

Det er ikke den jeg er, det som øynene deres sier. Jeg er så mye mer

Jeg er enestående, jeg er unik, på min måte.

På din måte gjentok jeg.

Jeg så på han, og han hadde rett.

Ideen og personen er to motpoler

Gid om ikke treet var der i hagen

Kunnskapen har ikke bare vært til det gode

Man kan og ser så mye

Og en lengter etter en tilstand hvor en verken føler eller forstår

Det er tusen usakte ord, men en taushet råder

Bare to øyne som møtes og gransker hverandres sjel

En evighet skapes, en trøstløs evighet

Tårene renner, og øyner vender seg bort i skam

Det er en smertefull altomfattende tilstand

Ingen vil gå, men det står skrevet i universets lov

Et sukk av navneløs kummer, en sorg så dyp

Tanken er;

Enten har jeg fremmedgjort meg selv, i møtet med meg den jeg er

Eller så vet jeg hvem jeg er, om jeg liker det eller ikke

Mennesket bør ikke lukke øynene
alt for mye står på spill. 

Mitt hjerte alltid vanker
i Jesu føderom,
der samles mine tanker
som i sin hovedsum.
Der er min lengsel hjemme,
der har min tro sin skatt;
jeg kan deg aldri glemme
velsignet julenatt!

Akk, kom jeg opp vil lukke
mitt hjerte og mitt sinn
og full av lengsel sukke:
Kom, Jesus, dog herinn!
Det er ei fremmed bolig,
du har den selv jo kjøpt,
så skal du blive trolig
her i mitt hjerte svøpt.

Jeg gjerne palemgrene
vil om din krybbe strø,
for deg, for deg alene
jeg leve vil og dø.
Kom, la min sjel dog finne
sin rette gledes stund,
at du er født herinne
i hjertets dype grunn. 

Her i dette, ditt hus

Samles vi til glede

I sorg, I stillhet, I sang

De himmelske toner
her de toner klart og rent

Et ensomt rom er forlatt

Alene sitter en igjen

Hva er vitsen

Hva er realitetens mening

Jeg ser på alt ifra universet

Dette hender ikke meg, bare en stakkar jævel

Jeg venter

Venter på deg

Hvor lenge jeg har ventet

Og hvor lenge jeg må vente
har for meg ingen betydning

Det er deg jeg vil vente på

Kanskje er kampen tapt

Kanskje er veien allerede lagt

Men hvordan kan man vite

På en av mine etter hvert så mange togreiser gjennom Norge, ble jeg sittende bak en eldre herremann. Tydelig preget over stundens alvor, ble han fulgt av to venner; en gammel og en ung. Ansiktet bar preg av et langt levd liv, og det eneste merket av globaliseringen han bar, var duften av Jhan Paul. Som et lite barn vinket han entusiastisk farvel til sine venner, med den innløste billett klistret til togvinduet. En enkeltstående hendelse, fryst fast i evigheten, signifikant for virkeligheten. Hvor han skulle, hvor han kom fra og hvem han var, er for meg en gåte. Våre veier skiltes ved Hamar stasjon, om en i det hele tatt kan si at våre veier hadde møttes i et korskryss. Å jeg tenkte; han er født som et godt menneske. Og jeg tenkte videre; jeg er født som et godt menneske, men ikke som en god sosionom. Det er noe jeg må jobbe med hver dag for å bli.

Ideen og personen er to motpoler

Gid om ikke treet var der i hagen

Kunnskapen har ikke bare vært til det gode

Man kan og ser så mye

Og en lengter etter en tilstand hvor en verken føler eller forstår

Det er tusen usakte ord, men en taushet råder

Bare to øyne som møtes og gransker hverandres sjel

En evighet skapes, en trøstløs evighet

Tårene renner, og øyner vender seg bort i skam

Det er en smertefull altomfattende tilstand

Ingen vil gå, men det står skrevet i universets lov

Et sukk av navneløs kummer, en sorg så dyp

Tanken er;

Enten har jeg fremmedgjort meg selv, i møtet med meg den jeg er

Eller så vet jeg hvem jeg er, om jeg liker det eller ikke

Mennesket bør ikke lukke øynene
alt for mye står på spill. 

I en regntung skumring sitter jeg

Hva er frihet, Hva er ensomhet, Hva er en drøm

Jeg sitter nede ved havet og ser utover.

Er dette en drøm, Er dette drømmen

Å sitte her ved bålet hvor flammene strekker seg mot himmelen

Jeg betrakter den andre gjennom bålet

Først og fremst er jeg trist, sier han

Først og fremst trist, gjentok jeg

Dette var han på grunn av den følelsen han satt med,
den følelsen han får når mennesker ser på han

Jeg er først og fremst trist, ikke på grunn av den jeg er,

men på grunn av hva andre mennesker gjør meg til.

Ja jeg vet jeg er annerledes enn de andre

Øynene deres sier  jeg ikke er normal.

Hva er å være normal eller vanlig. Under klærne er vi jo alle nakne.

Det er ikke den jeg er, det som øynene deres sier. Jeg er så mye mer

Jeg er enestående, jeg er unik, på min måte.

På din måte gjentok jeg.

Jeg så på han, og han hadde rett.