Reisen

Reisen er destinasjonen

Det hendte i går!

Du ser det, gjør du ikke.
Du ser det i blikket mitt, og jeg i ditt
Fremdeles veldig glad i hverandre, fremdeles veldig klar,
Fremdeles den vi liker, trivelig, sjarmerende, episk, vakker
Men ikke lengre den vi var for hverandre før, det er den forje vi har blitt.
Takk for alt det vi hadde i lag, takk for gode ord neste hver eneste dag
alle kjærtegn, alle de nære stunder. Takk for at de gode dagene var langt flere enn de grå
Du har beriket mitt liv, og i din glans har jeg vært naiv og stolt.
Mitt hjerte er forslått, og jeg har vandret ifra det for en stund.
Bare for å slippe å se det
Veien fra å være signifikant til bekjent er hard, brå og brutal.
Jeg hadde ingen tanker om at den kunne få en så brå vending.
Det har vært mye fint, mye kjærlighet og varme, og det blir ikke borte.

Denne byen er ikke stor nok

Jeg satt på en av bussene til Hedemark Trafikk en meget kald februar dag. Formålet for reisen er ikke særlig interessant, men det jeg har tenkt å dele, er det. Helt fremst i bussen hang det en skilt, eller en plakat, hvor skriften lød; Denne byen er ikke stor nok for oss begge. Og avbildet ser man en buss og en bil i duell. Front mot front. Vi kan vel alle tenke oss til hvem som går seirende ut av den duellen. Men mens jeg satt på bussen som tok meg gjennom noen få av Hamars gater, ble budskapet veldig virkelig for meg. For mens jeg satt der, hendte nettopp der ironiske; en buss og en bil ble stående fornt mot front, og ingen ville tilsynelatende flytte på seg. Det ble noen sekunder hvor de ble sittende å se på hverandre, sjåføren av bilen, sjåføren av bussen. Og vi vet alle hva sjåføren av bussen tenkte; jeg er den største av oss, så jeg vet at du snart vil rygge unna. Som tenkt så gjort, bilen viket for den mektige sjåføren i en buss fra 80 ? tallet. Denne byen er ikke stor nok for oss begge.

Eiendom?

Epiktet lærer oss å stå som greske søyler mot livets omskifteligheter.
Hva slags liv vil det gi oss?
Epiktet hevdet at det ikke er hendelser i seg selv som rammer,
men forestillingene du gjør deg om hendelsene
«Hugs at det er ikkje han som skjeller deg ut eller slår til deg, som krenkjer deg,
men di eiga tru på at dette er ei krenking.»
Metoden for å oppnå sinnsro eller apatheia,
er systematisk å endre dine forestillinger,
slik at ingen av de relasjonene du inngår i er begjærlige eie- eller avhengighetsrelasjoner.
Hva betyr det å være glad i noen?
Kan vi være glad i noen uten å kjenne samhørighet, tilknytning ?
Er det mulig å inngå i et forhold
uten å ta i bruk eiendomspronomener som «min» og «din»?

Vår vs Høst

Jeg gleder meg til våren, våren er en ny start, en ny start for oss alle.
Våren kommer med liv, med muligheter, opprettelser, eventyr. Vi gleder oss alle til våren, men frykter høsten.. Høsten setter sine spor i naturen. Høsten legger til rette for at vinteren kan komme og slette ut alle spor, spor på et levd liv, spor på det som en gang var, det som sommeren bar. Den har sett det som sin oppgave å skjule alt som en gang var. Det er den samme runddansen hvert år, vår, sommer, høst og vinter. Men så kommer våren igjen, og alt starter på nytt.

Kommunikasjon

Jeg begynner å falle av det språklige lasset. De kommunikasjonele metodene som benyttes i det norske språket begynner å bli fremmed for meg. Språket vårt blir påvirket fra mange kanter, og den største påvirkningskraften er internettet. Internett, et resultat av den voksende verden. Globaliseringen har ført til at den store verden brått har blitt lite, og det som en gang var norsk språk er ikke lengre så lett å forstå. Mange nye ord og begreper har festet sitt grep. Ulike kulturer fører med seg mye nytt, nytt og spennende elementer som fører til utvikling hos oss. Jeg merket meg noe her om dagen. Mange ord begreper og fraser som benyttes i dag, er internettspråk. Jeg har fått med meg så mye at jeg forstår at det er mange ord som blir hentet fra det ?nye? facebook, men jeg forstår ikke hva det betyr. Jeg nikker, smiler å svarer. Til nå har det gått greit. Ingen har gjennomskut meg enda. De aller fleste tror jeg forstår når de snakker i vei om alt å ingenting, med dette nye norske språket, men jeg skjønner ingen ting. Jeg svarer, håper at det er rett, og til nå har det gått bra. Er det flere som føler det slik? Gjør alle det, og alle tror at de er de eneste og alle later som de forstår, men ingen gjør det? Eller er det bare meg? Kanskje det er nettopp meg det er, for når bestefaren til venner av meg har blitt habile brukere av både facebook og twitter, må det være meg som falt av toget et sted på veien, men hvor.

Sosiale medier

Til vanlig pleier jeg, liker jeg å tro, skrive gjennomtenkte dype reflekterte tanker, noen deilige såre spørsmål og betraktninger om livet. Mange blogger om mye ulike aktiviteter og innholdet på ulike blogger varierer meget etter alder på forfatter og intensjoner bak blogg livet. Ja, det er noe som heter for blogglivet. I vår postmorderne industrialiserte verden lever vi i virtuelle verdener. Når jeg vokste opp, i den grad jeg som en ung man har lov til å si det, skjedde beskjedsformidlingen til naboen over plena, ved grinden, eller via telefonen, den gode gamle vanlige hustelefonen. Skulle beskjeden nå lengre ut, hadde vi noe vi kalte for brev. Brev var en fantastisk liten personlig sak. Lite, veide ingen ting, kunne følge med over alt, og det beste, ingen virus beit på den. Skal jeg nå fortelle naboen min at jeg skal spise middag, eller fortelle gutta på jobb at jeg er klar for en lønnigspils eller en fjelltur, må jeg benytte meg av msn og skype. Skal venner få vite at jeg har fått fast følge, altså en kjæreste med faste forpliktelser må jeg benytte meg av, for meg et nytt fenomen, facebook. Før viste jeg alt det var å vite om mine gode nære venner. Så kom facebook inn i livene våre, og jeg var en av de meget få som ikke kastet meg på bølgen. Det resulterte i følgende, i fem år viste jeg ingen ting om noen. Jeg vandret i mørke, et deilig frustrerende fristed. Stolt over å være utenfor et sosialt medium som ikke var ekte, men frustrert over å ikke vite. Så det er ikke vanskelig å forstå at etter fem seks år på utsiden, var det et lite nederlag å våkne en morgen med den vissheten om at fra og med i dag av er også jeg innbygger av denne virtuelle verden, ja jeg har blitt medlem av facebook.  Jeg kan gjemme meg bak to forklaringer, to unnskyldninger om du vil; Den ene grunnen er at kjæresten min er der, Og den andre grunnen jeg benytter meg av, er at i min profesjon jobber jeg med mennesker som lever i og for facebook, og det er da viktig for mitt arbeid å vite hva som rører seg og hva mennesker er opptatt av. Men du lar deg ikke lure, gjør du? Sannheten er at jeg falt. Jeg klarte ikke lengre å motstå alle de hyggelige invitasjonene jeg fikk, orket ikke lengre å være en prinsippfast einstøing, eller jeg sluttet å tenke for mye for en kort stund og valgte å ikke la det bli et nederlag. Men det jeg ønsket å formidle til mine trofaste lesere av denne bloggen var ikke i grunn mine tanker rundt sosiale medier og hvordan samfunnet vårt har endret seg på det kommunikasjonelle planet, men fortelle at jeg i dag har gjort en god ting mot meg selv. En ting som har gjort Ingard veldig lykkelig, jeg har kjøpt meg en lenestol. En lenestol som jeg ville ha, en som jeg liker å sitte i og nyter syn av. Og det beste av alt, en jeg hadde rå til.

Ingard & Victorie på skøyte EM i Vikingskipet


Tiden

Jeg er så heldig, sa kjæresten min til meg en dag nå i høst
Jeg så lenge på henne for å prøve å forstå hva hun mente
Jeg er så heldig
, sa kjæresten min til meg,
for akkurat nå er du hos meg, akkurat nå er vi sammen,
og jeg er så heldig som har deg her hos meg nå

Tenk så heldige vi er sa kjæresten min til meg en dag.

Ja, vi er heldige tenkte jeg
Jeg er så heldig, sier jeg til kjæresten min
Akkurat nå. Og om jeg er heldig akkurat nå, så er jeg heldig så lenge jeg vil

Tiden sammen er så deilig, for tiden går så fort og langsomt på samme tid
Og tiden forsvinner i de øyeblikkene kjæresten min sier at vi er så heldige
Akkurat nå

Nå er det beste vi har og det beste vi kan gi
Nå er en gave utenfor tiden, en gave fra livet med langsom tid
En tilstand i evigheten hvor vi kan være tilstede så lenge vi vil
Dette er noe vi kan påvirke sammen
, sier jeg til kjæresten min
Hun ser på meg med granskende øyne.
Det er ikke alltid kjæresten min skjønner meg;
Du har for mange tanke i hodet ditt
, sier hun til meg
Jeg ser på henne, nå kan vi eie, sier jeg
Og når vi kan eie nå, så er ikke nå ferdig med å være nå
før jeg og du bestemmer oss for at nå er over
.
Slik påvirker vi tiden sammen
Da varer nå lenge
Vi er så heldige,
sier kjæresten min

Ilden

Det brenner en ild
som fra himmlen er sendt
Det brenner en ild
som du har tent
Det brenner en ild
i et hjerte som tror
i et hjerte hvor du bor
Les mer i arkivet » Mars 2010 » Februar 2010 » Januar 2010
Ingard HT

Ingard HT

26, Agdenes

Velkommen til såre små deilige filosofiske betraktninger. Livet er underfullt og inneholder mange skjulte skatter. Livet er hektisk og det er lett at noe blir borte på veien. Jeg ønsker å stoppe opp og la tankene hvile i det som gir livet verdi.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits